Short story
 
Himmelske Markise. Det øyeblikket jeg så hans seng, hans spartanske harde enemansseng, lynnet det gjennom meg: Jeg elsker ham. Sengen var antikt, dekket av arabisk teppe og utsmykket med velur puter i blodrød, den stod på en forhøyet parapet som en alter i en bite liten soveværelse fylt med orientalske gudsstatuetter og gevær i et selvbygd slott i Nord Italia. Soverommet tilhørte avdøde rebellen og poet Gabrielle d’Annunzio. Det er ham jeg elsket. Tidligere fikk jeg minne som førte meg hitt på oppdagelsesreise i Riva del Gardas landsbyer Limone og Salo, ja Salo som lydt likt tittelen på Pazollini film om Sodom og Gomorra. Jeg husket stor herregård i Piemonte, jeg var en gjest, kvinnelig middelklasse forfatter som var invitert frem til nobilitets utflod av ekscentrisme. Den var eid av Marchesa Cassatti. Han var der. Han var kort og skallete, og manglet en øye som han hadde mistet i skytsepisode. Like før kom Mussolini til makt. Med svarte skjørter og smak for vold og ekstremisme, de forgudet Gabrielle. Han mente de til å vare talerør for deres fremmarsj til å redde Europa fra barbarene. Han bygget seg et slott like ved, nede ved Gardasjøen, som kalte «Italienske Seir», men når Mussolini kom til å vise beundring og tok av hatten i venteværelse, slapp ham ikke inn og kalte for «pleb», for å videre sette opp minnetmerke over døra «Videre denne kom ikke Mussolini frem».  Jeg var der. Hun var der og, divina Marchesa. Jeg ville ha ham. Men hans hjerte tilhørte henne. Jeg gikk ikke i regresjon, men etter besøket i stedene kom minner klart. Jeg kjente begge to, ja, mange andre, som futuristkunstnergjengen som ville manifestere gjenkomsten av den jernudyret som fanget mennesker i sine klør og omvandlet til sentralstyrt roboter. Sosialisme stod for fremmarsj i Russland, også i Italia. Mussolini var imellom Scylla og Harybda, fastklemt mellom to klipper: tradisjonell kulturnasjonalisme og sosialisme, men til forskjell fra Odysseus KOM HAN IKKE FREM og ble flatgjogt og tilintetgjort av de to. Like før samlet Gabrielle, likt Mussolini, en liten arme av unge hjemrømte adelsungdommer og kunstnere og annonserte et uavhengig stat, fylt med forskyvning av billig kvalitetsvin og kokain, på grense mellom Italia og Jugoslavia, en uavhengig bohemstat. De varte ikke lenge, da Italienske regjering innførte ordentlig hære og de måtte kapitulere. De er da, etter hjemkomsten, at jeg så de begge, på kostymert maskerade ærende hedenske guder i et sjøkantslott i Piemont.  Markise Casatti var en eksentrisk person dypt karamellisert i okkultisme, hun hadde venner og var mentor både blant futuristiske poeter og Gylden Daggry, svart magi sekt drevet av Aleister Crowley, som holdt på daglige invokasjoner til engler, demoner og alt usynlig imellom dimensjoner vi kjenner og vi ikke kjenner til.  Kostymert fest. Jeg var ikledd som fransk tjenestepike, Le belle Chocolatierre, «den pene sjokoladesmaker», i forkle over kort vidd kjole med underskjørt og med sølv sjokoladekopp i hånden. Jeg kunne valgt noe mer frivoløs, men var beskjeden av karakter og var på en slik fest første gang. Hun var der og, hun ledet fest. Ikledd gyllne draperinger, med hodeskall i hånd og levende pytonslange rundt skuldrene som et levende boa. Hennes hår var vil og ustyrlig, nese og hele profilet skarp og fremtredende som på en prestesse. En liten orkester med orfeer med lyrer stod i sirkel. Hun gjorde entre når sola gikk ned og tente runde av høye stearinlys. Hun kaster røkelse av yrte i flammer og terrasse fylte seg med fumer av uvirkelig karakter, fyrende fantasi som fyrverkeri til uendelige høyder, skapende tåket av begjær og skikkelser i skygger. Fantasmagorisk poetisk fume, som trigget våre mest subtile ønsker og drømmer. Da begynte dansen. Den ville hedenske dansen, under pilarer i marmor omringet av klatreplanter, og vindrue terrasse. I midten stod en svær flere liters graal med vin i. Alle kom og fylte sine kopp fra den og sluttet seg til makabre dans til lyremusikk. Det var greske gudinner, krigere og historiske helter, samt personasjer fra Marie-Antoanette og Louis den Fjortende Hoff, og naturskikkelse: eksotiske dyr og fugler.  Han, Gabrielle, dukket opp sist, fremkallende visper og skult oppmerksomhet. Han var ikledd som Pan, skoggud, i pelsbukser og med horn på skallede hode. Han tok en sipp av vin fra graalen, og hele bilde omvandlet imidlertid til en metafysisk orgie. Han var bydd på en dans av Markise. En sensuell, ekstatisk dans. Deres kropper omfavnet hverandre, og hendene vandret rundt kjønnsdeler. Alle inviterte så på, men når markise gikk rundt med en kopp med noe fyldigere og mer ambrøs enn normalt vin, sluttet seg til felles dans, i sirkel. Rytmisk musikk, rytmiske bevegelser. Rytme, rytme. Rytme omfavnet terrasse, hvit marmorert terrasse over have, omrundet av vindrue portaler og stier som forsvinner ut i hage. Flere gjester vandret i labyrinter, ja, både fysiske labyrinter av frodig hage, og labyrinter av ubevisste, av psyche. Drømmer omfavnet stedet som et daggry, som tåket stor foran oss antikke statuer og skygger til antikke helter, til Heraklus og Andromeda. Graal, den sentrale symbol i festen. Livets og ungdommens kilde, som har evne å snu tid og forvandle alle som drikker av den til antikkens helter, ikledd mot og inspirasjon, skjønnhet og lidenskap. Graal, som i sin ultimate søket bringer evig liv og evig frelse. Graal, gjemt og glemt selv ikke forglemt, men eid av henne, sann eller fabelsk? Vi får aldri vite. Hode gikk i svimmel runde, vinen virket oppkvikkende og opphissende. Jeg ble fanget av en romersk helt i en lignende erotisk dans, lyrespillere ble støttet nå av greske trommiser i et rytmisk kakofoni. Det siste jeg husker før jeg ble søvnig og lå meg ned på terrasse benk var synet av Pan, han jeg egentlig elsket, og divina Markesa, forlate scene, han ledet i fristende håndtak av henne, bak kulissene. Jeg kom tilbake til vårtid. Jeg var i slottet dedikert Italienske Seir, il Vittoriano, i Gardasjoen område sammen med andre turister fra hele verden. Det var solens nedgang. Sola hang lavtover Gabrielle sin historist hage som en evig hellige og uoppnåelige graal.
Tier Benefits
Pledge $0 or more per month
patrons
Everyone
Recent Posts